Sone 2-trening er et populært fenomen innen CrossFit. Sone 2-trening betyr veldig enkelt at det trenes i treningssone 2 (av 5), som er delt inn etter prosent av makspuls. Sone 2-trening innebærer en puls mellom 60-70 % av makspulsen, som er den laveste treningssonen (siden sone 1 er alt under 60 %). Dette er en treningssone hvor arbeidskravene er lave, og det kan dermed utføres i veldig lang tid. Det er totalt 5 pulssoner, og de kan og bør brukes til forskjellige tilpasninger. I dag fokuserer vi dog primært på pulssone 2.
Ulike intensiteter i CrossFit
CrossFit benytter intensiteter som kommer fra forskjellige energisystemer. Intervalltrening kan deles inn i tre forskjellige kategorier; Moderat intensity continuous training (MICT), high-intensity interval training (HIIT) og Sprint interval training (SIT). Disse treningsbegrepene er grundig undersøkt i litteraturen, og deres effekter er veldokumenterte. Intervalltrening har tre variabler; frekvens, intensitet og tid. Disse variablene avgjør stresset som kroppen utsettes for, og dermed de tilpasningene som kan oppstå.
Det er 3 energisystemer: aerob, anaerob og kreatinfosfat. Det aerobe energisystemet produserer energi (ATP) ved hjelp av oksygen, det anaerobe produserer energi ved nedbrytning av energilagrene i kroppen, og kreatinfosfat er den raskeste formen for energi vi kan utvikle, men varer bare noen få sekunder. Sone 2-trening faller under det aerobe energisystemet.
Hvordan fungerer det aerobe energisystemet?
La oss prøve å gjennomgå hvordan det aerobe energisystemet egentlig fungerer – og det gjelder å holde tungen rett i munnen her! Det aerobe energisystemets formål er å skape effektiv og langvarig energi ved å bruke oksygen til nedbrytning av næringsstoffer. Prosessen for aerob energi foregår primært i mitokondriene, som er cellens "energikraftverk". Her begynner glykolysen, som er nedbrytningen av glukose (sukker) til pyruvat, som deretter omdannes til acetyl-CoA, som går videre inn i sitronsyresyklusen, hvor det nedbrytes ytterligere til NADH og FADH2. NADH og FADH2 trer nå inn i elektrontransportkjeden, hvor det resulterer i at det skapes en elektrokjemisk gradient som kan bevege seg tilbake inn i mitokondriets membran gjennom ATP-syntase, og danne ADP, som er energi til kroppen. Det aerobe energisystemet trenes best ved lavere intensiteter, som i sone 2.