Våren 2017 forteller faren min at han har snakket med en kvinne som har samlet et lag som skal sykle et av verdens lengste sykkelløp, Race Across America (RAAM). Jeg sier til faren min at "jeg vil være med", hvorpå han svarer: "Det kan du ikke, for de er fulltalige". Han skal møte dem, og jeg tenker straks at de må møte meg, for hvis de en dag står og mangler en på laget, skal de ringe til meg som den første.
Som sagt, så gjort. Jeg blir med og hilser kort på de heldige kvinnene og lar dem vite at jeg er dypt misunnelig på det sykkeleventyret de står overfor.
Sommeren går og livet er godt. Jeg ble skilt et par år tidligere, og når jeg ikke har barna, blir det sykling, svømming og løping. Den sommeren er jeg i mitt livs form og gjør en halv Ironman, kjører sykkelløpet La Marmotte, sykler til Paris med Team Rynkeby og avslutter sesongen med en hel Ironman i København. Jeg har aldri hatt det bedre.
Da høsten banker på, ringer faren min til meg. Han forteller meg at det har blitt en plass ledig på det sykkellaget som skal sykle tvers over USA. Jeg får nummeret til hun som står for laget og ringer straks. Etter en kopp kaffe og en sykkeltur avtaler vi at jeg skal være med til USA og sykle. Jeg er jublende glad og kan nesten ikke tro mitt hell.
En uventet konklusjon fra legen
Når vinteren nærmer seg, er jeg hos legen til en vanlig sjekk. Ikke noe alvorlig. Siden jeg likevel er der, spør jeg legen om han vil sjekke noe eksem jeg har på brystene mine. Jeg får sagt "det har vel ikke noe med brystkreft å gjøre", hvorpå han svarer "nei, overhodet ikke, men skal jeg sjekke, nå som du har trøya av?". Jeg tenker at det ikke kan skade, for det er ikke noe jeg selv er god til.
Legen blir ved med å vende tilbake til høyre bryst, og til slutt sier han, "det er en kul i brystet, det er nok ikke noe alvorlig, sannsynligvis bare en cyste, men vi sender deg i en kreftpakke for sikkerhets skyld". Derfra går det raskt. Ti dager senere får jeg, etter en grundigere undersøkelse og en biopsi, konstatert brystkreft.
Nedslått må jeg vinke farvel til mitt livs sykkeleventyr. De neste syv månedene står menyen på operasjon, kemo og stråler. Det var ikke det faktum at jeg hadde brystkreft som gjorde meg trist, snarere at jeg ikke kunne fortsette mitt gode liv med alle de tingene jeg holder så mye av, samtidig som jeg ikke kunne reise til USA og sykle.
I midten av desember blir jeg operert. Legene fjerner en kul på 13 millimeter, og samtidig tar de ut de forreste lymfeknutene for å undersøke om kreften har spredt seg. For første gang i forløpet føler jeg meg heldig. Operasjonen har gått bra. Kreften er fjernet, og det var ingen spredning til lymfeknutene. Legenes beskjed er at jeg faktisk er frisk, men for å være på den sikre siden, må jeg gjennom fem måneders kemo og deretter stråler.
2018 starter med kemo. Jeg skal møte på sykehuset 3. januar til første behandling uten noen form for ide om hva som venter meg. Kemoen er hard mot meg, og det er vanskelig å forstå at jeg for bare et par måneder siden var i mitt livs form. Jeg tilbringer mange dager i sengen, og en helt vanlig gåtur er en utfordring.
Mot Paris med Team Rynkeby
Om våren får jeg en annen kemo. Jeg blir mindre dårlig, og noen dager har jeg det så godt at jeg kan komme ut og sykle. Den våren trener jeg med Team Rynkeby og håper å bli ferdig med behandlingen før avgang til Paris. For kan jeg ikke sykle tvers over USA, må jeg da kunne sykle til Paris og dermed hjelpe kreftsyke barn.
Jeg får de siste strålene 22. juni. Det blir feiret med flagg og fest. Endelig kan jeg se lys i enden av tunnelen. Vi kom gjennom behandlingen før avgang. Den 30. juni setter jeg meg på sykkelen og sykler de ca. 1350 km til Paris. Det var avtalt at hvis jeg ikke kunne klare det eller fikk det dårlig underveis, så kunne jeg sette meg i en av bilene. Men åtte dager senere ankommer vi i fin stil til byenes by.
